Av Lene Marlin, artist
Jeg satt og skriblet litt på en tekst for litt siden, og jeg skulle egentlig legge den bort i skuffen. Men jeg vet det er tungt for mange nå.
Det er mange som sliter. Som gjorde det før denne pandemien også. Men som nok opplever at mye blir forsterket i denne tiden. Og så er det de som kanskje for første gang opplever at livet ikke er så enkelt.
At det plutselig ikke er så lett å finne de små gledene. At man begynner å miste fotfestet. Og man føler seg alene om å ha det sånn.
Denne teksten er til dere.
Ikke la meg gå her med hodet bøyd Subbe i grusen langs veien
Jeg ser ikke lenger solen skjønner du
Jeg vet den er der, men jeg ser den ikke nå
Ikke la meg gå her med tunge skritt
Gå her med gråt i halsen
Jeg klarer ikke lenger smile skjønner du
Jeg vet jeg kan, men jeg klarer ikke nå
Ikke la meg gå her i ensomhet
Gå her med brist i hjertet
Jeg ser ikke lenger noen skjønner du
Jeg tror de er der, men jeg ser dem ikke nå
Men én dag vil jeg vel gå med hodet hevet
Kjenne lyset i fjeset igjen
Nesten løpe litt bortover gaten
Med smilet om munnen igjen
Le høyt sammen med andre
Med et hjerte som igjen føles helt
Jeg tror at den dagen kommer
Jeg tror at den tiden kommer
