Av Ester Johanne B. Arnesen
- Sammenligne fascisme og nazisme
Ideologiene fascisme og nazisme er ganske like hverandre. De begge baserer seg rundt det å ha en totalitær stat hvor lederen har den absolutte makten. Dette så vi både med Hitler i Tyskland og Mussolini i Italia. Det er også vanlig å bruke vold som et legitimt politisk virkemiddel for å fjerne motstandere. Ikke minst skal individet være underordnet statens interesser, Mussolini: «Den eneste form for frihet som har verdi er statens og individets frihet innenfor staten». Felles for begge ideologiene er at de begge er tilbakeskuende. De ser tilbake på en svunnen storhetstid og forsøker å komme tilbake til den maktposisjonen de en gang var i. Til tross for de mange likhetene har dem også noen ulikheter. Den aller største forskjellen er nazismens overbevisning om det tyske folks og den ariske rasens overlegenhet. Det er kanskje noe av det man forbinder mest med nazistene. Måten de favoriserte den ariske rasen og den gamle, tradisjonelle kulturen. Alt som befant seg utenfor dette var galt. Slik er det ikke like mye fokus rundt når det kommer til fascismen. Nazistene hadde en langt mer aggressiv nasjonalisme og rasisme, både i retorikk og i hvor mye ressurser de brukte for å gjennomføre nasjonalistiske og rasistiske tiltak.
2. Nazismen slo igjennom i Tyskland, hvorfor ikke i Norge?
Etter første verdenskrig kom Tyskland i en økonomisk krise. De hadde tapt krigen og hadde nå en enorm krigsgjeld overfor de andre europeiske landene. For å få økonomien i gang igjen lånte de store pengesummer fra amerikanske banker og gjorde økonomiske tiltak som etter hvert gjorde at den tyske økonomien noenlunde kom seg på beina igjen. Uheldigvis kom det et børskrakk i 1929 i USA. Dette gjorde at amerikanske banker måtte forlange de utlånte pengene tilbake. Dette rammet Tyskland svært hardt. Den tyske stat fikk inn mindre penger, eksporten gikk tilbake, stengte fabrikker, og til slutt klarte de ikke å betale tilbake krigsskadeerstatningene. Tyskland gikk altså inn i en ny økonomisk krise. Og økonomisk krise første til politisk uro. Det var viktig å få ned arbeidsledigheten og få økonomien på beina igjen. Det som skjedde var at den ene mindretallsregjeringen avløste den andre, men uten noe bedring. Ingen av de demokratiske partiene klarte å komme med løsninger som kunne redusere arbeidsløsheten og fattigdommen som nå spredte seg rundt i store deler av Tyskland. Dette svekket de demokratiske partiene fordi folket begynte å få et inntrykk av at demokratiske valg snarere forsterket de politiske problemene framfor å løse dem. Dette politiske kaoset utnyttet nazistene ved å argumentere med at bare de kunne beskytte befolkningen mot nød og politisk uro. NSDAP, (nasjonalsosialistisk tysk arbeiderparti), hadde allerede begynt å så smått å få flere velgere grunnet de nasjonalistiske og rasistiske ideene, men det var ikke før det økonomiske kaoset man så at NSDAP fikk en klart bredere oppslutning. Det tyske folket hadde helt klart kjent på et stort tap, og trengte noen som kunne løfte dem opp. I den økonomiske krisen som følge av børskrakket i 1929 slet det tyske folket. Det er da klart at mange ville se mot Hitler og anse han som en reel ny leder når han ønsket å bryte med Versaillestraktaten og gjenopprette Tysklands stormaktstatus. Ikke minst ønsket nazistene et helt annet politisk og økonomisk system, og de var veldig flinke til å overbevise befolkningen om at det fantes enkle løsninger på de politiske og økonomiske problemene. Akkurat hva det tyske folk trengte å høre. Dette er årsaken til at NSDAP fikk en klart bredere oppslutning i 1930-årene. Det er altså en klar sammenheng mellom nazistenes valgresultater og den økonomiske krisen. Ved valget i 1930 steg partiets andel av stemmene fra 3% til mer enn 18%. Videre ved neste valg i 1932 steg det helt opp til 37%, og NSDAP ble dermed det største partiet i Tyskland. Som nevnt var landet i krise og mindretallsregjeringene fortsatte uten noen forbedringer. For å få kontroll over den politiske uroen planla regjeringen å oppløse Riksdagen og utnevne Hitler til ny rikskansler siden han var leder av det største partiet. Etter mye om og men ble planen gjennomført, og Hitler kom til makten.
Vi ser at nazistene fikk en klart bredere oppslutning i mellomkrigstiden grunnet den økonomiske krisen, men skjedde det samme i Norge? Et eksempel på fascistisk parti i Norge under mellomkrigstiden var Nasjonal Samling, som var ledet av Vidkun Quisling. Han hadde den italienske Mussolini som inspirasjonskilde. Landet skulle ledes av en fører, ham selv mente Vidkun. Uheldigvis for han, og heldig for Norge, så var ikke partiet noe suksess. Den største oppslutningen de fikk var i 1933 med 2,2% av stemmene. En av grunnene til at slike partier ikke fikk så stor oppslutning i Norge henger sammen med at partiene ikke var så utrolig langt fra hverandre. Selv om de var på forskjellige sider av poltikken, så klarte dem å samarbeide om de viktige tingene og komme til enighet. Dette var viktig for at de demokratiske partiene skulle overleve, og at ikke radikale ledere kom til makten slik som vi så iblant annet Tyskland. En annen årsak til at høyreradikalismen aldri fikk noe bre oppslutning i Norge er at vi ikke var i en like stor krise som Tyskland. Ja vi slet, men allerede i 1935 begynte økonomien å få et oppsving. Norge hadde en langt mer velfungerende regjering som hadde evnen og viljen til å sette inn riktige tiltak. Norske fascistiske og nazistiske organisasjoner sammenlignet med tyske i mellomkrigstiden ser vi at fikk en mye mindre oppslutning i befolkningen.