Hun så kun mørket, men var selve lyset.
Lukten av hjemmelaget bringebær og nystekte vafler. Et middagsbord som bugnet av deilige norsk tradisjonskost som skinkestek, hjemmelaget kjøttkaker og poteter fra egen kjøkkenhage. Min mormor kunne sine saker i hjemmet, alltid blid og god, med et stort hjerte og omsorg for andre.
Dagny som hun het regner jeg med er grunnen til undertegnedes navn, noe jeg bærer med stolthet.
Min mormor kunne og gjorde så mye. Hun syklet, gikk på ski, gode turer med hunden Anja (en tjukk og enormt snill Golden retriever). Min mormor var aktiv i nærradioen, strikket sokker og sørget for at alle ble «sett».
Eneste utfordringen min mormor hadde var at hun ikke så noen ting. Svaksynt hadde hun vært lenge, men med Grå stær ble hun rundt herrens år 1965 erklært fullstendig blind. Endringene må ha vært enorme, bare tenk deg selv. Oss barnebarn har hun knapt sett. Eldstemann min bror er født i ´’63, så der var det vel et skjørt glimt, men jeg som kom til i 1966, og to søskenbarn en stund etterpå fikk hun aldri tatt i eget øyesyn. Min morfar Harald gikk bort mot slutten av seksti tallet, og det gjorde ikke situasjonen noe særlig bedre. Men dette er jo et eksempel på hvordan vi mennesker klarer å omstille oss når vi må, og tilpasser oss den situasjonen vi måtte komme i, en god menneskelig egenskap.
Hendene som øyne
Viser til starten av denne artikkel. Alt jeg forteller er selvfølgelig etter 1966, og ingen lagde mat, strikket eller klarte seg selv som min mormor. Bare å ta av seg hatten i respekt. Og jeg er helt sikker på at jeg ubevisst tok med meg mange av hennes gode verdier og den viljen vider i mitt liv.
Min mormor er beviset på at et handikap kan bekjempes og man til tross for en hel del hinder i hverdagen kan leve et godt liv, 85 i tallet! Hun leste blindeskrift-bøker med fingrene, og hendene ble på en måte hennes øyne.
«Bare muligheter» støtter Norsk blindeforbund, og desto mer jeg tenker på de utfordringene mangel på syn og handikapet gir, jo mer imponert er jeg over av hva min mormor fikk til.
To ord står igjen når jeg minnes min mormor; KJÆRLIGHET OG RESPEKT
