Nå har jeg sovet fire netter på sykehjemmet der min 87 år gamle mor, og 89 år gamle far har sitt tilhold i hver sin etasje.
Meget interessant å oppleve livet på hjemmet så nært, for det gir meg et visst håp og tro på det norske helse apparatet. Pleierne her er veldig dyktige, hyggelige, hjelpsomme og omsorgsfulle.
Eneste jeg tenker på er aktiviteten, eller rettere sagt den fraværende aktiviteten. De gamle og syke får ikke rare stimuleringen. Men vi må ikke glemme at det er ikke alle som kan få eller vil ha stimulering heller, for noen er dette siste stopp, og de ønsker bare å ebbe ut i fred.
«Men de få som vil må få.»
Aktiviteter utover faste arbeidsoppgaver er ei heller pleierne sitt ansvar, da de har mer enn nok å henge fingrene i, med pleie/stell, matservering, medisinering og samtaler. Det er «systemet» som eventuelt må sørge for å ha riktige ressurser tilgjengelig som kan aktivisere beboerne ut i fra de individuelle fysiske og psykiske behovene de har.
Med aktivisering tenker litt på NRK serien «Demenskoret» som er et kroneksempel på hvordan en kan stimulerer og aktivisere eldre og andre som er rammet av demens. Man trenger ikke så store prosjekter, men mye kan gjøres med små midler bare man har kreativitet og riktige ressurser. Vi kan ikke basere aktivitetsnivået på at frivillighet og de pårørende skal ta dette ansvaret.
Man må nok organisere dette med aktivitetsgrupper som mottar en form for godtgjørelse. Det kan være ungdom, pensjonister, arbeidsledige, eller de som har en form for sykdom, men som kan bidra litt.
«Organisering er et stikkord, her er vi for dårlige.»
Alt i alt så kommer «vår» kommunen ganske bra ut, i hvert fall for mine foreldre. Skal dog nevnes at vi pårørende har pushet på for at de skal få plass der vi ønsker, og på et sted som passer for våre nærmeste.
Selv om mine har det etter forholdene bra her, så er nok ikke dette stedet det som frister mest for meg å tilbringe de siste årene av mitt liv. Jeg har helt andre tanker og ønsker om hvor og hvordan jeg vil ha tilhold «in the end».
Men etter å ha flyttet inn i nesten ei uke, forstår jeg bedre hvordan helsevesenet fungerer og hvilke utfordringer de står ovenfor. Det er ingen enkel oppgave å tekke alle, og tenker da på alle forskjellige behov og krav vi mennesker har, både beboere og de pårørende.
Stå på alle helseansatte, dere gjør også en kjempejobb.
Dags soveplass
Dags kontorplass
