Hva er det som skjer i klubben jeg jobbet for i en periode på slutten av 90 tallet.
Det har alltid blåst godt rundt Vålerenga, den udiskutabelt mest fargerike klubben i Norge (Brann og Lillestrøm som god nr. 2 og 3).
Selv x 3; Blir de for mye av seg selv? Resultater kommer ikke av seg selv, selv om man har Norges/Nordens beste supportere.
Troen x 3; Troen på høy kvalitet i alle ledd, troen på at administrasjonen/trenerapparatet/spillerne har troen på seg selv og egne ferdigheter bare fordi man er en del av en mektig klubb.
Bare muligheter stiller noen betimelige spørsmål rundt holdningene til enhver som går inn porten på Intility.
Blir man høy på seg selv av å være en del av dette apparatet?
Kvaliteten står kanskje ikke i stil med fakta om egne ferdigheter?
Hvilken «on boarding» får en nyansatt spiller, ansatt eller trener?
Pengene har rent ut av dette systemet, beskjedent å spørre seg om avkastningen har vært begrenset?
Er det en fraværende iboende holdningene til klubbens økonomi (pengesmartness), deriblant kritisk pengebruk til spillerkjøp og skyhøye adm. kostnader? (påstand)
Har pengene kommet for lett, har rike onkler ordnet for enkelt opp etter hver sesong med dundrende underskudd?
Bør man rett og slett klippe strengen til rike onkler som har betalt underskuddene i en årrekke, og da forståelig nok vil ha makt. Men er det best for klubben? Bare muligheter mener å huske at LSK tok et oppgjør med sin eneinvestor, som styrte det meste. Fungert siden det…
Har det vært for enkelt med tilgang på penger, en stolt klubb og en unik supporterskare, at man tenker; «det ordner seg for snille gutter», for vi er jo Vålerenga? Det ordnet seg ikke denne gangen, lykke til i OBOS…
Les mer om investor Trøim og finansene i VG
