Begravelse; Hans Otto Arnesen den 8/6-23
Kjære Far!
__________
Uno:
Dette er selvsagt en sorgfull dag. Men jeg har lovet meg selv i mange år at når denne dagen kommer, skal jeg minnes deg ved å hedre deg for den utrolige livsglade og positive personen du var. Selv da du gjennom 60-tallet gjennom gikk tre ryggoperasjoner og lå mye på sykehus. Men du sendte kort til oss hver uke – en bunke postkort jeg har ennå, og som jeg leste gjennom senest i går kveld.
Dag:
Det blir et tomrom etter deg far. Et tomrom først og fremst fordi du var en humørspreder og en motivasjon til å se gleden med livet. Vokste man opp på 60 og 70 tallet, så var ikke foreldrene i hæla på oss på den måten man er i dag. Det var frihet under ansvar, og på en måte et helt annet tillitsbasert samfunn.
Uno:
Dette blir jo en viss gjentakelse siden vi sto her kun for tre måneders siden i mors begravelse. Men dere var to veldig ulike personer og dere levde mesteparten av livet hver for dere, selv om vi to er en stor del av begges liv. Dere ble skilt tidlig på 70-tallet og det ble store endringer i familien. Jeg nektet å flytte fra huset og dermed endte jeg opp med å vokse opp med far alene. Dag reiste sammen med mor. Jeg er utrolig takknemlig for den friheten jeg fikk i oppveksten. Men jeg hadde stor respekt for deg, og vi har aldri hatt en eneste krangel.
Vi var ikke så mye på ferier. Det er jo den sagnomsuste treukers-turen til Gran Canaria da jeg var fem år, noe jeg husker veldig mye av den dag i dag. Ellers var det turer til Vestlandet for å se på oljeboringsplattformer og debutere på vannski.
Dag:
Jeg har gode minner fra turen vi hadde til Bergen da jeg var 12, og ikke minst Londonturen du, Uno og jeg hadde i anledning din 75-årsdag. En skikkelig guttetur med fotball, pub og masse latter. Minnes spesielt etter en sen pub til pub kveld på vei til hotellet, når vi alle tre voksne kara trøkket oss inn i en sykkeltaxi, latteren var ikke til å holde tilbake da.
London ja! … Dette eventyret var det du som åpnet for oss. I 1977 ble du kjent med familien Fucchi, og Nord London ble årlig reisemål for oss i mange år. Først Uno allerede i 1978, så ble jeg med sommeren 1979, og de neste ti årene reiste Uno og jeg ofte flere ganger i året på besøk til «familien» i London.
Uno:
Vi var jo mye på Fjellheim hos våre besteforeldre. Her var det stor familie og noen var alltid på besøk. Du hadde en enorm interesse og glede med fotball og tipping. Det var nøye studier av tippesystemer og tippebøker. Og vi er deg evig takknemlig for å ha brakt denne interessen videre som et tydelig bevis på at både arv og miljø teller mye når neste generasjon skal analyseres.
Dag:
Du var en habil fotballspiller på 50 tallet, og at både Uno og jeg fulgte dine fotspor er kanskje ikke så rart. Vi husker spesielt én ting du lærte oss; Du sa, ved corner eller innlegg, fokuser på én ting; «Den ballen skal jeg ha». Hodespillet var jo ditt, og ble også vårt varemerke.
Uno:
For ett års tid siden begynte du brått å glemme. Vi skjønte at noe var galt, selv om du klarte å skjule det godt. Men det ble etter hvert et problem som ble for stort å takle uten hjelp. Bice sto ved din side hvert eneste minutt helt til det siste. Så sent som 17. mai i år satt dere og fulgte barnetoget på TV og helgen etter satt han ute på balkongen i baris – og nøt sola si. Noen dager senere sovnet du stille inn.
Dag:
Som sagt så var du en inspirasjon til godt humør, og vi har alltid satt pris på den positive holdningen din. Til våre barn har vi fortalt at dersom man er i litt dårlig humør, eller synes ting kan være litt vanskelig, så tenk på farfar.
Du har levd et langt og interessant liv, du har kost deg med gode venner, god mat og noe godt i glasset. Ditt sosiale vesen er noe vi også har tatt lærdom av.
For lakenskrekk har du også hatt, og du advarte oss med følgende; «Du kan godt si nei til den festen, men husk; du får den aldri igjen…»
Og man kan vel trygt si kjære bror, at det har vel vi levd opp til… 😊 😊
Uno:
Stemmer, vi har aldri sagt nei til den festen…!!…. 😊😊
Minneord lest av presten;
Hans Otto Arnesen ble født på Kongsvinger 13. juli 1933 i Drengestua bak Aamodtgården i Øvrebyen. Her bodde han i to år – til foreldrene Otto og Gina kjøpte gården Fjellheim. Her vokste Hans Otto opp i en søskenflokk på elleve.
På Fjellheim var det alltid liv og røre med alle ungene med kjærester, det var hester, kuer, høner og griser. Vegen til Skytterbanen den gangen, gikk over gårdstunet på Fjellheim, noe som gjorde at de kom nær på tyskerne under krigen. Hans Otto hadde mange fortellinger om krigen, og fortalte at det til tider var skummelt, men at de aldri opplevde noen problemer.
Hans Otto studerte flittig på skolen og tidlig startet han på jernbaneskolen. Det var dette han ville, og det gikk ikke lenge før han fikk fast jobb i NSB. Han arbeidet på de fleste stasjonene langs Kongsvingerbanen og Solørbanen, samt Gjøvikbanen. Mange bare i kort tid, så det må ha vært et utbredt rulleringsopplegg på den tiden. For Hans Otto utbrøt stort sett uansett hvilken jernbanestasjon de passerte; «Her har jeg jobbet».
Etter hvert ble det fast stilling på Kongsvinger stasjon. Etter hvert fant han Lise og de giftet seg i Vinger kirke i 1957. I 1961 flyttet de inn i nybygget hus i Rynningsgata i Øvrebyen. En tomt de fikk kjøpt etter et makeskifte mellom Fjellheim og Skytterbanen. De fikk to barn, Uno i 1963 og Dag i 1966. Lise og Hans Otto skilte lag tidlig på 70-tallet.
Hans Otto var en pioner på sydenreiser. Allerede i 1969 var hele familien på fire på Gran Canaria i tre uker. Det ble den første av flere opplevelsesrike turer til spanske øyer. Men etter hvert var det den norske sola som fristet mest. Hans Otto var ofte å se i solsenga utenfor huset både sommer og vinter.
Ferieturene i Norge på den tiden foregikk selvsagt med tog. Gratisreiser måtte benyttes. Men i godt voksen alder, fulgte Hans Otto også utviklingen og kjøpte seg sin første bil, en Opel Rekord.
Hans Otto forble trofast på Jernbanen til han gikk av med pensjon. En kranglete rygg gjennom flere tiår gjorde at han måtte gå av før tiden, og han fikk god tid til sine lidenskaper som var fotball, tipping, kortspill og broderskapet i Odd Fellow. På 50-tallet var Hans Otto en habil «centre half» på A-laget til KIL, og han spilte også på Jernbanelandslaget.
Seks barnebarn ble det, Anette, Henrik, Magnus, Jakob, Ester Johanne og Siri. Om to måneder skulle Hans Otto blitt oldefar, men det får han ikke oppleve.
I 1995 møtte han sin Beatrice fra Finland gjennom vennelosjen, og de flyttet etter hvert sammen i leiligheten på Winsnesløkka. De giftet seg i 2002. Sammen ble det ofte turer til slekt, venner og losjer i Sverige og Finland. Og med et stort nettverk på Kongsvinger ble det mange koselig selskaper med venner og familie. Bice ble hans følgesvenn helt til det siste.
For et drøyt år siden fikk Hans Otto påvist aldersdemens og ble gradvis verre. Til slutt ble det for vanskelig å være hjemme, og siden nyttår har han vært på Langelandhjemmet. Her ble han tatt godt vare på og fikk god omsorg frem til det siste.
Bice, sønnene, eller barnebarna var daglig innom for å holde ham med selskap. Venneparet Sissel og Ingvar Garmark har også vært en stor støtte den tiden Hans Otto var syk.
Hans Otto var veldig sosial og glad i selskapeligheter. Han var alltid i godt humør, og det smittet over på alle han omgikk.
Vi lyser fred over Hans Otto Arnesens minne.
Kondolerer så mye 🌹