Det er tungt for oss nærmeste å konstatere at mor er død. Men vi skal ta vare på alle gode minner om farmor, for vi alle har så uendelig mye å takke henne for. Hvil i fred kjære mor.
Minneord som leses av presten i kirken.
Lise Marie Arnesen, født Andersen den 9. september 1935, døde 1. februar 2023, 87 år.
Lise ble født hjemme hos besteforeldrene i Øiseth kjølen i Vinger kommune en høstdag i 1935. Barne- og ungdomsårene vokste hun opp med mor, far og bror i små men trygge omgivelser på Skårer, Sander i Sør-Odal.
Hun hadde mange interesser, men var spesielt glad i å sy. At det er bilde av en symaskin på Lises dødsannonse er ingen tilfeldighet, for det er syerske hun var og ville bli. Lise strikket sine første votter som 7 åring, og sydde sin første kjole når hun var 13 år.
Hun hadde mange gode venner i barndommen, men den aller beste venninnen het Lilly Nerli, og de hadde mye lek og moro sammen.
Lise var ei positiv og veslevoksen jente, og når bror Bjarne ble født ti år senere, tok Lise ansvar og passet på broren titt og ofte når foreldrene måtte jobbe. Var nok ikke alltid like gøy, men hun stilte alltid opp. Det var i det hele tatt veldig vanlig å ta del i det daglige arbeidet i heimen på den tiden.
Det var etter forholdene trygt og godt på Sander for familien Andersen under krigen, men Lise mintes at de måtte gjemme unna for tyskerne den felles kverna som bygda hadde da de skulle kverne korn. Det var jo hendelser og situasjoner som var spent, særlig da Lise skulle passer den bevoktede Sander brua for å ta bussen til sin bestemor på Kjølen ved Øiseth i Kongsvinger. På brua sto tyske soldater, og det var skummelt kunne Lise huske, og hun neiet så pent hun kunne når hun passerte de stramme soldatene, som smilte og lot henne passere trygt over på den andre siden.
Øiseth kjølen var Lises andre hjemsted, feriested og den beste plassen hun kunne tenke seg. Dit reiste hun så ofte hun kunne. Bestemoren til Lise var en bauta i hennes oppvekst, og av henne lærte Lise mye av sin godhet, en godhet hun videreførte til sine egne barn og barnebarn.
På skolen likte Lise seg godt, matte var nok ikke det morsomste, men hun var flittig og på det jevne i alle fag. De var bare 12 stykker i klassen, men flere hadde interesse for revy, og de siste årene på skolen reiste de rundt omkring og hadde forestillinger. Pengene de tjente, brukte dem på turer til blant annet Halden, Bergen og Trondheim. Det var fint å se mer av Norge enn Glåmdalen.
På begynnelsen av 50 tallet og i etterkrigstiden var det godt med arbeidsmuligheter, særlig i byene. Og allerede som 15 åring, og rett etter framhaldsskolen søkte Lise jobb som syerske hos Rosenvinge på Kongsvinger. Der jobbet Lise i over 10 år, og trivdes veldig godt. Hun snakket mye om tiden hun jobbet der. Hos Rosenvinge la hun da også grunnlaget for sin videre karriere som syerske, et fag hun jobbet med helt til hun gikk av med pensjon.
På Kongsvinger traff Lise sin kommende mann Hans Otto. De giftet seg i 1957 i Vinger kirke, og flyttet inn i nybygget hus i 1961. De ble skilt i begynnelsen av 70 tallet, Lise giftet seg ikke igjen.
Lise hadde to sønner som hun hadde et veldig nært og godt forhold til. Uno kom til verden sommeren 1963, og tre år senere kom Dag, en desemberdag i 1966.
I en hektisk periode som hjemmeværende med små barn, etablerte også Hans Otto og Lise egen bedrift der Lise sydde dåpsluer og dåpskjoler, firmaet fikk navnet Tom & Trine. De holdt det gående i noen år, men Lise var veldig glad da hun fikk fast jobb på Kongsvinger festning hvor hun likte seg veldig godt. Der hadde hun forskjellige oppgaver, og det ble både matlaging, renhold og selvfølgelig sying. Lise jobbet i HV-04 i 21 år, og mintes denne tiden med stor glede.
I voksen alder bestemte hun seg for å åpne hattebutikk, og i 1992 ble Hatte & Luebaren etablert. Det var ikke bare hatter og luer i Lise sin systue, men også andre sy oppdrag ble utført. Mange gode kundeforhold ble til, og hun nevnte spesielt det gode forholdet hun hadde til Tante Marie hvor hun sydde bunad vesker. Det går mange rundt den dag i dag i festkledde bunader med en veske fra Lises håndverk. Lise drev butikken og systua helt til hun gikk av med pensjon.
Lise var også fast inventar på Kremmertorget, der hun hadde én spesialitet, Ripsgelé. Og dere skal vite at hun med tillatelse fra huseiere har rensket mang en hage i Kongsvinger for rips oppgjennom.
Selv om Lise jobbet mye, var ferie en prioritet, og spesielt Mallorca var i alle år et utvalgt reisemål. Vi har ikke telling på hvor mange ganger turen gikk dit, men ofte to ganger i året. Lise utvidet feriemålet to ganger, og da trådde hun til skikkelig, og besøkte både Brasil og Thailand.
De korte turene kunne Lise endelig ta med egen bil i voksen alder, for førerkort kom sent, men godt, og i 1977, 42 år gammel kjøpte hun sin første bil, en blå Opel Ascona automat, for å gire var uaktuelt… Bilen ble for Lise som for de fleste av oss, et tegn på frihet og fleksibilitet.
Lise hadde mange bekjentskaper, og var veldig glad i sine venner. I voksen alder ble hun en habil bridgespiller, her fikk Lise testet både taktikk og hukommelse, ikke minst var det veldig sosialt, og noe hun stortrivdes med.
Lise trivdes veldig godt hjemme og var hjemmekjær, men aller best hadde hun det da hun kunne tilbringe sin tid med barnebarna. Seks i tallet ble det, Anette, Henrik, Magnus, Jakob, Ester Johanne og Siri. Og de som kjenner Lise godt vet hvor dedikert og utrolig glad hun var i barnebarna sine. Det var lek, og moro, videofilming, utkledning, moteoppvisninger, spill og TV titting. Og ikke minst deilige pannekaker og verdens beste kjøttkaker som var ungenes favoritt, en kjøttkakeoppskrift hun hadde arvet av sin mor Dagny. Selv om «Mimmi» som hun ble kalt, visste å skjemme bort barnebarna sine, var det også kustus og orden, og alle måtte alltid hjelpe til.
De siste årene har ikke vært så enkle, og særlig ikke det siste året. Det har vært mye smerter i kroppen etter to kjedelige fall, og det byr som kjent på utfordringer når en godt voksen kropp blir utsatt for slike påkjenninger.
Den siste tiden har Langelandshjemmet tatt godt vare på Lise og gitt henne god omsorg frem til hennes død, og hun viste glede over å ha nærmeste familie tett på og jevnlig på besøk. Besøksvenn Liv, og bridgevenn Brigitte har også vært god støtte de siste årene.
Lise vil bli husket som ei bestemt og egenrådig dame som var godt likt og som alltid hadde et varmt smil på lur. Selv om Lise har stått på og hatt mange jern i ilden, var hun også litt bedagelig anlagt og likte og ta livet med ro. Hvis noen maset og kavet seg opp, så pleide hun å si; «det er full itte så nøye…»
Vi lyser fred over Lise Marie Arnesens minne❤️
Minneverdig og flott begravelse. En herlig og blid tante ❤️
Det var flotte minneord Dag